Hopp til innhold

Nikos Kazantzakis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nikos Kazantzakis
FødtΝίκος Καζαντζάκης
18. feb. 1883[1][2]Rediger på Wikidata
Heraklion, Kreta
Død26. okt. 1957[3][4][5][1]Rediger på Wikidata (74 år)
Freiburg, Germany
Beskjeftigelsepoet, romanforfatter, essayist, filosof, Skuespillforfatter, reiseskribent
Embete
  • Minister uten portefølje (Hellas) (Regeringen Themistoklis Sofoulis 1945, 1945–1946) Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet nasjonale og Kapodistrias-universitet i Athen (studieretning: juss, akademisk grad: doktorgrad)
Ursulines School of Naxos (1898)[6]
EktefelleGalateia Kazantzakē (1911–1926)
Heleni Kazantzaki (1945–1957)
NasjonalitetGresk
GravlagtIraklio
MorsmålGresk
SpråkGresk[7][8]
UtmerkelserGreek State Literary Awards (1956)
PseudonymKarma Nirvami
Viktige verkZorba, grekeren
Nettstedhttp://kazantzakis-museum.gr
IMDbIMDb
Signatur
Nikos Kazantzakisʼ signatur
Nikos Kazantzakis på Commons

Nikos Kazantzakis (gresk: Νίκος Καζαντζάκης; født 18. februarjul./ 2. mars 1883greg. i Heraklion, Kreta, død 26. oktober 1957 i Freiburg, Tyskland) er den viktigste og mest oversatte greske forfatter og filosof på 1900-tallet. Likevel ble han ikke verdenskjent før utgivelsen av filmen Zorba the Greek av Michael Cacoyannis fra 1964, basert på romanen Fortell Zorbas, fortell (Βίος και πολιτεία του Αλέξη Ζορμπά, Vios ke politia tou Alexi Zorba) fra 1946.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Kreta lå fortsatt under Det osmanske rike da Kazantzakis ble født. Hans etternavn Kazantzakis er avledet fra det tyrkiske ordet Kazancı som i Kazantzidis. Kazan betyr gryte på tyrkisk og -cı er et suffiks. Kazancı betyr en som produserer, reparerer og/eller selger gryter.

Kazantzakis studerte jus ved Universitetet i Athen, før han i 1907 dro til Paris for å studere filosofi og hvor han ble påvirket av Henri Bergson.

Etter at han returnerte til Hellas, begynte han å oversette filosofiske skrifter til gresk. I 1914 møtte han Angelos Sikelianos. I to år reiste de sammen til områder hvor den kristne greskortodokse kulturen blomstret, og Kazantzakis ble sterkt påvirket av den entusiastiske nasjonalismen til Sikelianos.

Kazantzakis' gravmonument i Heraklion.

Kazantzakis giftet seg med Galatea Alexiou i 1911, men ekteskapet varte bare til 1926 da de ble skilt. Han giftet seg på nytt med Eleni Samiou i 1945. Fra 1922 til han døde i 1957 bodde han flere steder, Paris og Berlin fra 1922 til 1924, Italia, Russland i 1925, Spania i 1932, og senere Kypros, Aegina, Egypt, Mount Sinai, Tsjekkoslovakia, Nice, Antibes, Kina, og Japan.

I et politisk eksplosivt Berlin oppdaget Kazantzakis kommunismen, og ble en beundrer av Lenin. Han ble riktignok aldri en gjennomført kommunist, men han besøkte Sovjetunionen hvor han bodde hos venstreopposisjonspolitikeren, forfatteren og skribenten Viktor Serge. Han ble vitne til Josef Stalins vei til makten, og ble desillusjonert av den sovjetiske kommunismen. Det er rundt disse tider at hans tidligere nasjonalistiske meninger gradvis ble erstattet av en mer universell ideologi.

Han ble i 1945 leder for et lite ikkekommunistisk venstreparti i Hellas, og tok sete i den greske regjeringen som minister uten portefølje, men tok avskjed allerede neste år.

I 1946 anbefalte organisasjonen for greske forfattere at at Kazantzakis og Angelos Sikelianos skulle bli tildelt Nobelprisen i litteratur. I 1957 tapte han prisen til Albert Camus med én stemme. Camus uttalte senere at Kazantzakis hadde fortjent denne æren «hundre ganger mer» enn han selv.

Selv om han led av leukemi dro han i 1957 på en siste reise til Kina og Japan. Han ble syk på flyturen tilbake, og overført til Freiburg i Tyskland, der han døde. Han er begravd ved muren som omgir byen Heraklion ettersom den greskortodokse kirken nektet ham begravelse på en kirkegård. På hans gravsten kan en lese «Jeg håper ikke på noe. Frykter ikke noe. Jeg er fri» (Δεν ελπίζω τίποτα. Δε φοβούμαι τίποτα. Είμαι λέφτερος).

Litterært arbeid

[rediger | rediger kilde]

Hans første verk var fortellingen Slangen og liljen (Όφις και Κρίνο) fra 1906, som han signerte med pseudonymet Karma Nirvami. I 1909 skrev Kazantzakis et skuespill i en akt ved navn Komedie, som på en bemerkelsesverdig måte gjengir eksistensielle temaer som først ble toneangivende etter andre verdenskrig gjennom ledende franske forfattere som Sartre og Camus. Etter studiene i Paris skrev han i 1910 tragedien Mesterbyggeren (Ο Πρωτομάστορας), basert på en populær gresk folkeminnemyte.

Kazantzakis oppfattet selv sitt store episke dikt på 33 333 vers Odysseen: en moderne oppfølger som sitt aller viktigste verk. Selv om verket ble påbegynt i 1924, omskrev han det syv ganger før han publiserte det i 1938. Ifølge den greske forfatteren Pantelis Prevelakis «har det vært en overmenneskelig oppgave å nedtegne hans enorme åndelige erfaring». På samme måte som Homers Odysseen er denne oppfølgeren delt i 24 rapsodier.

Blant hans mest berømte romaner er Fortell, Zorbas, fortell (1946), Livets oppstandelse (1948), Brodermordere (1949), Frihet eller død (1950), Den siste fristelse (1951) og Min Frans av Assisi (1956).

Kazantzakis var åndelig hvileløs fra ungdommen av. Plaget av metafysiske og eksistensielle bekymringer fant han avlastning i kunnskap, reiser, kontakt med mennesker, og alle slags erfaringer. Friedrich Nietzsches innflytelse på hans verk er tydelig, spesielt Nietzsches ateisme og sympati for konseptet om overmenneske. Han var imidlertid også plaget av åndelige bekymringer, og gikk i kloster et halvt år i et forsøk på å finne Gud.

I 1927 utga Kazantzakis sin Åndelige øvelser (Ασκητική), som han hadde skrevet i Berlin i 1923. Boken ble oversatt til engelsk og utgitt i 1960 under tittelen The Saviors of God.

Kristus-figuren var allestedsnærværende i tankene hans, fra ungdommen til hans siste år. Jesus i Den siste fristelse deler Kazantzakis' smertefulle metafysiske og eksistensielle lidelser, søker svar på de samme nagende spørsmål, og er ofte slitt mellom sin pliktfølelse og store oppgave på den ene siden, og hans menneskelige behov for å nyte livet, å elske og bli elsket, å få en familie. Hans Kristus er en tragisk figur som mot slutten ofrer sine egne menneskelige håp og drømmer for en større sak; ikke en ufeilbarlig, distansert guddom, men snarere et følelsesmenneske som har blitt tildelt en stor oppgave som han ikke helt forstår, som han til slutt må ofre sitt liv for å oppfylle. Han er plaget av tvil, frykt og skyldfølelser, en ekte menneskesønn.

Mange greske religiøse konservative fordømte verket. Han svarte: «Dere ga meg en forbannelse, hellige fedre, jeg gir dere en velsignelse: måtte deres samvittighet være så ren som min, og måtte dere være så moralske og religiøse som meg.» Den greske ortodokse kirken ekskommuniserte ham i 1955.

Den siste fristelse ble av Vatikanet plassert på Index Librorum Prohibitorum, den katolske kirkes liste over forbudte bøker. Kazantzakis reagerte ved å sende et telegram til Vatikanet der han siterte den kristne forfatteren Tertullian: Ad tuum, Domine, tribunal appello (Jeg legger min appell for dine føtter, Herre). Mange kinoer nektet å vise Martin Scorseses filmversjon The Last Temptation of Christ (1988).

På Kazantzakis' tid var det liten interesse for moderne gresk litteratur internasjonalt. Kazantzakis skrev dessuten på moderne gresk, med spor av dialekten på Kreta, noe som gjorde hans verk enda mer kontroversielle i konservative litterære kretser i hjemlandet. Bøkene hans ble heller ikke oversatt til andre europeiske språk før han var en gammel mann. Det var derfor vanskelig for ham å tjene til livets opphold ved å skrive, noe som førte til at han var svært produktiv, i tillegg til at han oversatte et stort antall bøker fra fransk, tysk og engelsk. Han skrev også en rekke reiseskildringer i serien Reisende (Ταξιδεύοντας) som han grunnla. Disse bøkene, fra Hellas, Italia, Egypt, Sinai, Kypros, Spania, Russland, Japan, Kina, og England var mesterverk i gresk reiselitteratur.

Vennskapet med Zorbás

[rediger | rediger kilde]

I Fortell, Zorbas, fortell forteller Kazantzakis om vennskapet med Giorgos Zorbás som han i romanen gav fornavnet Alexis. I boken møtes de to på en havnekneipe i Pireus og drar sammen til Kreta for å drive en gruve. I virkeligheten møttes de to i munkerepublikken Athos på Chalkidiki i 1915, da Kazantzakis forhandlet med munkene der om tømmer fra skogen deres.[9] Zorbás (1869–1942) var blitt enkemann i 1909, og deltok etterpå i den gresk-tyrkiske krigen 1919-1922. Krigshandlinger han hadde vært involvert i, fikk ham til å følge i sin fars fotspor og gå i kloster. Der møtte han den seksten år yngre, nyutdannede juristen Kazantzakis, som sammen med noen partnere hadde sikret seg rettighetene til en brunkullgruve ved småbyen Stoupa[10] på Peloponnes. Den erfarne gruvearbeideren Zorbás sa ja til å drive gruven, og dro til Stoupa med fem av barna sine. Hans eldste datter, Andronikí, passet sine yngre søsken og huset for Kazantzakis.[11]

Gruven ble bare drevet noen få måneder i 1917. Kazantzakis' enke Eleni skrev senere om «den berømte brunkullgruven, som slett ikke lå på Kreta, men det sørlige Peloponnes nær en praktfull bukt med fin sand og små ferskvannsoppkommer i sjøen og på stranden», der «geitene grov i sanden med klovene for å få vannet til å strømme ut.» Da Kazantzakis skrev romanen sin mange år senere tok han nødvendige dikteriske friheter, og den store finalen der Zorbás' transportsystem av tømmerstokker raser sammen på vei ned til gruven, er nødvendigvis ren diktning. I virkeligheten gikk gruven i all stillhet konkurs, ettersom funnet og brunkullets kvalitet var for skrøpelig. Kazantzakis og de andre investorene tapte store beløp og Kazantzakis dro til Sveits, mens Zorbás tok arbeid i en annen gruve. Allerede i 1919 møttes de igjen da Eleftherios Venizelos utnevnte Kazantzakis til minister med den oppgave å hjelpe 150 000 greske flyktninger fra Kaukasus, som ikke kunne eller ville bli boende der etter bolsjevikenes maktovertakelse. Kazantzakis skrev til Zorbás og bad ham bli med til Russland: «Hvis du ikke kommer, reiser jeg heller ikke. Kommer du, reiser jeg også.» Mye senere skrev han: «Hvis jeg skulle nevne hvilke mennesker som har satt de dypeste sporene i min sjel, måtte det bli Homer, Buddha, Nietzsche, Bergson og Zorbás... Zorbás lærte meg å elske livet og ikke frykte døden... Når jeg tenker på hvilken næring bøker og lærere fôret meg med i så mange år, i et forsøk på å tilfredsstille en hungrende sjel, og på det Zorbás lærte meg i løpet av noen få måneder, finner jeg det vanskelig å overvinne min bitterhet og indignasjon... dansene han danset for meg, santouri'en han spilte for meg... Vi visste begge utmerket godt at gruvedriften bare var et skalkeskjul mot omverdenen.»[12]

Zorbás etterlot familien sin hos venner i Messenia, og dro sammen med Kazantzakis rundt i Russland, Trakia og greske Makedonia for å overvåke utplasseringen av flyktningene. Han fant også tid til annet, og da Andronikí oppsøkte faren sin i Athen etter hans hjemkomst, var han flau for å møte henne ettersom han hadde med seg hjem sine tre kvinnelige russiske samboere. Datteren kjente sin far for godt til annet enn å more seg. Senere dro Zorbás til Serbia, og på 30-tallet skal han ha gjort det godt i en gruve ved Skopje; men under andre verdenskrig ble gruven til hans store forargelse konfiskert av tyskerne. Han så aldri Kazantzakis igjen, men de to brevvekslet livet ut. På sitt dødsleie dikterte den 73-årige Zorbás et brev til Kazantzakis: «Hvis det skulle komme en prest og ville omvende meg og gi meg den siste olje, så be ham forsvinne – la ham forbanne meg! Jeg har gjort ett og annet i løpet av livet, likevel rakk jeg så lite. Folk som meg burde leve i tusen år. God natt!»[13]

Da Kazantzakis lå på sitt eget dødsleie fikk han et brev fra Andreas, eldste sønn til Zorbás, som var oberst i den greske hæren og følte seg sjikanert av forfatteren: «Faren vår var ikke den omflakkende fyllefanten, den gale vagabonden, den gambleren De har skildret ham som. Herved spør jeg Dem: Hvordan har De tenkt å gjenopprette vår families ære?» I 1997 opplyste greske aviser at man hadde funnet graven til Giorgos Zorbás i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Oppdagelsen ble feiret med en konsert av Theodorakis i Skopje.[14]

Siden Kazantzakis hadde lagt handlingen til Kreta, ble filmen også innspilt der, på Akrotiri utenfor Chania, og med Anthony Quinn i rollen som Zorbás.[15]

Sitater

[rediger | rediger kilde]
Gravskrift på graven til Nikos Kazantzakis i Heraklion.

Wikiquote: Nikos Kazantzakis – sitater

Gravskrift på graven til Nikos Kazantzakis i Heraklion:

Δεν ελπίζω τίποτα. Δε φοβούμαι τίποτα. Είμαι λεύτερος.
Jeg håper ikke på noe. Jeg frykter ikke noe. Jeg er fri.

Fra The Saviors of God (1927; English 1960):

We have seen the highest circle of spiraling powers. We have
named this circle God. We might have given it any other name
we wished: Abyss, Mystery, Absolute Darkness, Absolute Light,
Matter, Spirit, Ultimate Hope, Ultimate Despair, Silence.
We come from a dark abyss, we end in a dark abyss, and we call the luminous interval life.

Første setning i Åndelige øvelser som også ble brukt som dialog i filmen Zorba the Greek:

«En mann må være litt gal, ellers våger han aldri å skjære over repet og bli fri.»

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Listen under er kun engelskspråklig litteratur

Poesi

The Odyssey: A Modern Sequel

Reisebøker
  • Spain, oversatt av Amy Mims, New York: Simon and Schuster, 1963.
  • Japan, China, oversatt av George C. Pappageotes, New York: Simon and Schuster, 1963; utgitt i Storbritannia som Travels in China & Japan, Oxford: Bruno Cassirer, 1964; London: Faber and Faber, 1964.
  • England, oversatt av Amy Mims, New York: Simon and Schuster, 1965; Oxford, Bruno Cassirer, 1971.
  • Journey to Morea, oversatt av F. A. Reed, New York: Simon and Schuster, 1965; utgitt i Storbritannia som Travels in Greece, Journey to Morea, Oxford, Bruno Cassirer, 1966.
  • Journeying: Travels in Italy, Egypt, Sinai, Jerusalem and Cyprus, oversatt av Themi Vasils og Theodora Vasils, Boston and Toronto: Little, Brown and Company, 1975; San Francisco: Creative Arts Books Co., 1984.
  • Russia, oversatt av A. Maskaleris og M. Antonakis, Creative Arts Books Co, 1989.
Romaner
  • Zorba the Greek, oversatt av Carl Wildman, London, John Lehmann, 1952; New York, Simon and Schuster, 1953; Oxford, Bruno Cassirer, 1959; London & Boston: Faber and Faber, 1961 og New York: Ballantine Books, 1964.
  • The Greek Passion, oversatt av Jonathan Griffin, New York, Simon and Schuster, 1954; New York, Ballantine Books, 1965; utgitt i Storbritannia som Christ Recrucified, Oxford: Bruno Cassirer, 1954; London: Faber and Faber, 1954.
  • Freedom or Death, oversatt av Jonathan Griffin, New York: Simon and Schuster, 1954; New York: Ballantine, 1965; utgitt i Storbritannia som Freedom and Death, Oxford: Bruno Cassirer, 1956; London: Faber and Faber, 1956.
  • The Last Temptation of Christ, oversatt av Peter A. Bien, New York, Simon and Schuster, 1960; New York, Bantam Books, 1961; Oxford: Bruno Cassirer, 1961; London: Faber and Faber, 1975.
  • Saint Francis, oversatt av Peter A. Bien, New York: Simon and Schuster, 1962; utgitt i Storbritannia som God's Pauper: Saint Francis of Assisi, Oxford: Bruno Cassirer, 1962, 1975; London: Faber and Faber, 1975.
  • The Rock Garden, oversatt fra fransk (som den opprinnelig ble skrevet) av Richard Howard, New York: Simon and Schuster, 1963.
  • The Fratricides, oversatt av Athena Gianakas Dallas, New York: Simon & Schuster, 1964; Oxford: Bruno Cassirer, 1964.
  • Toda Raba, oversatt fra fransk (som den opprinnelig ble skrevet) av Amy Mims, New York: Simon and Schuster, 1964.
  • Alexander the Great. A Novel [barne- og ungdomsbok], oversatt av Theodora Vasils, Athens (Ohio): Ohio University Press, 1982.
  • At the Palaces of Knossos. A Novel [barne- og ungdomsbok], oversatt av Themi og Theodora Vasilis, redigert av Theodora Vasilis, London: Owen, 1988. Adoptert fra utkastet av et manuskript.
  • Father Yanaros [fra romanen The Fratricides], oversatt av Theodore Sampson, i Modern Greek Short Stories, Vol. 1,redigert av Kyr. Delopoulos, Athens: Kathimerini Publications, 1980.
  • Serpent and Lily, oversatt av Theodora Vasils, Berkeley: University of California Press, 1980.
Skuespill
  • Three Plays: Melissa, Kouros, Christopher Columbus, oversatt av Athena Gianakas-Dallas, New York: Simon and Schuster, 1969.
  • Christopher Columbus, oversatt av Athena Gianakas-Dallas, Kentfield (CA): Allen Press, 1972. Begrenset utgivelse i 140 kopier.
  • From Odysseus, A Drama, delvis oversettelse av M. Byron Raizis, The Literary Review 16, No. 3 (våren 1973), s. 352.
  • Comedy: A Tragedy in One Act, oversatt av Kimon Friar, The Literary Review 18, No. 4 (Summer 1975), s. 417-454 {61}.
  • Sodom and Gomorrah, A Play, oversatt av Kimon Friar, The Literary Review 19, No. 2 (Winter 1976), s. 122-256 (62).
  • Two plays: Sodom and Gomorrah and Comedy: A Tragedy in One Act, oversatt av Kimon Friar, Minneapolis: North Central Publishing Co., 1982.
  • Buddha, oversatt av Kimon Friar og Athena Dallas-Damis, San Diego (CA): Avant Books, 1983.
Memoarer, essay og brev
  • The Saviors of God: Spiritual Exercises, oversatt av Kimon Friar, New York: Simon and Schuster, 1960.
  • Report to Greco, oversatt av Peter A. Bien, New York: Simon and Schuster, 1965; Oxford: Bruno Cassirer, 1965; London: Faber and Faber, 1965; New York: Bantan Books, 1971.
  • Symposium, oversatt av Theodora Vasils og Themi Vasils, New York: Thomas Y. Crowell Company, 1974; New York: Minerva Press, 1974.
  • Friedrich Nietzsche on the Philosophy of Right and the State, oversatt av O. Makridis, New York: State University of NY Press, 2007.
  • From The Saviors of God: Spiritual Exercises, translated by Kimon Friar, The Charioteer, No. 1 (sommeren 1960), s. 40-51; gjenopptrykket i The Charioteer 22 og 23 (1980/1981), s. 116-129 {57}.
  • The Suffering God: Selected Letters to Galatea and to Papastephanou, oversatt av Philip Ramp og Katerina Anghelaki Rooke, New Rochelle (NY): Caratzas Brothers, 1979.
  • The Angels of Cyprus, oversatt av Amy Mims, i: Cyprus ‘74: Aphrodite’s Other Face, redigert av Emmanuel C. Casdaglis, Athen: National Bank of Greece, 1976.
  • Burn Me to Ashes: An Excerpt, oversatt av Kimon Friar,Greek Heritage 1, No. 2 (våren 1964), s. 61-64.
  • Christ (poetry), oversatt avy Kimon Friar, Journal of Hellenic Diaspora (JHD) 10, No. 4 (vinteren 1983), pp. 47-51 (60).
  • Drama and Contemporary Man, An Essay, oversatt av Peter Bien, The Literary Review 19, No. 2 (vinteren 1976), pp. 15-121 {62}.
  • ‘He Wants to Be Free – Kill Him!’ A Story, oversatt av Athena G. Dallas, Greek Heritage 1, No. 1 (vinteren 1963), pp. 78-82.
  • The Homeric G.B.S., The Shaw Review 18, No. 3 (Sept. 1975), s. 91-92. Gresk original skrevet for en greskspråklig radiosending i 1946 av BBC Overseas Service, i anledning George Bernard Shaws 90-årsdag.
  • Hymn (Allegorical),oversatt av M. Byron Raizis, Spirit 37, No. 3 (høsten 1970), psp. 16-17.
  • Two Dreams, oversatt av Peter Mackridge, Omphalos 1, No. 2 (sommeren 1972), s. 3.
Antologier
  • A Tiny Anthology of Kazantzakis. Remarks on the Drama, 1910-1957, satt sammen av Peter Bien, The Literary Review 18, No. 4 (sommeren 1975), s. 455-459 {61}.
Om Kazantzakis
  • Pandelis Prevelakis: Nikos Kazantzakis and His Odyssey. A Study of the Poet and the Poem, oversatt fra gresk av Philip Sherrard med forord av Kimon Friar, New York: Simon and Schuster, 1961.
  • Peter Bien: Nikos Kazantzakis, 1962; New York: Columbia University Press, 1972.
  • Peter Bien: Nikos Kazantzakis and the Linguistic Revolution in Greek Literature, Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1972.
  • Peter Bien: Tempted by happiness. Kazantzakis’ post-Christian Christ Wallingford, Pa.: Pendle Hill Publications, 1984.
  • Peter Bien: Kazantzakis. Politics of the Spirit, Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1989.
  • Darren J. N. Middleton & Peter Bien, red.: God’s struggler. Religion in the Writings of Nikos Kazantzakis, Macon, Ga.: Mercer University Press, 1996.
  • Darren J. N. Middleton: Novel Theology: Nikos Kazantzakis' Encounter with Whiteheadian Process Theism, Macon, Ga.: Mercer University Press, 2000.
  • Darren J. N. Middleton: Scandalizing Jesus?: Kazantzakis' 'Last Temptation of Christ' Fifty Years On, New York: Continuum, 2005.
  • Darren J. N. Middleton: Broken Hallelujah: Nikos Kazantzakis and Christian Theology, Lanham, Md.: Rowman and Littlefield, 2006.
  • Helen Kazantzakis: Nikos Kazantzakis. A biography based on his letters, oversatt av Amy Mims, New York: Simon and Schuster, 1968; Berkeley: Creative Arts Book Co. for Donald S. Ellis, 1983.
  • John (Giannes) Anapliotes: The real Zorbas and Nikos Kazantzakis, oversatt av Lewis A. Richards, Amsterdam: Hakkert, 1978.
  • James F. Lea: Kazantzakis: The Politics of Salvation, forord av Helen Kazantzakis, The University of Alabama Press, 1979.
  • Kimon Friar: The spiritual odyssey of Nikos Kazantzakis. A talk, redigert og med innledning av Theofanis G. Stavrou, St. Paul, Minn.: North Central Pub. Co., 1979.
  • Morton P. Levitt: The Cretan Glance, The World and Art of Nikos Kazantzakis, Columbus, OH: Ohio State University Press, 1980.
  • Daniel A. Dombrowski: Kazantzakis and God, Albany: State University of New York Press, 1997.
  • Colin Wilson & Howard F. Dossor: Nikos Kazantzakis, Nottingham: Paupers, 1999.
  • Lewis Owen: Creative Destruction: Nikos Kazantzakis and the Literature of Responsibility, Macon, Ga.: Mercer University Press, 2003.
50-årsdagen for hans død

I forbindelse med 50-årsdagen for Kazantzakis' død ble det utgitt en minnemynt, den greske €10 Minnemynt for Nikos Kazantzakis, preget i 2007. Hans avtrykk vises på forsiden av mynten, mens baksiden viser Hellas' nasjonalemblem sammen med underskriften hans.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 18854, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11909524d, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikos-Kazantzakis, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005529, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.naxos.gr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11909524d; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11909524d.
  8. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 5257059, Wikidata Q16744133 
  9. ^ Torkelsen, Arne (2008): En flik av Hellas, forlaget Frifant, Oslo, ISBN 978-82-7889-113-1. s. 91
  10. ^ Stoupa
  11. ^ Torkelsen, Arne (2008): En flik av Hellas, s. 102-103
  12. ^ Torkelsen, Arne (2008): En flik av Hellas, s. 104-105)
  13. ^ Torkelsen, Arne (2008): En flik av Hellas, s. 107-108)
  14. ^ Torkelsen, Arne (2008): En flik av Hellas, s. 108-109)
  15. ^ Akrotiri halvøen Arkivert 12. november 2011 hos Wayback Machine., Aerenlund.dk

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nikos_Kazantzakis&oldid=23422833»